Norwegian English

Naturlostur Veldre 6. Okt. 2013

Stein Sørum:
NATURLOS I VELDRE 6. OKTOBER 2013

Årets siste naturlos var en rundtur i Torsæter-området i tidligere Brumund skolekrets.

Riktig mange hadde møtt fram.31 personer.

Turen begynte fra Brumundheim forsamlingslokale, innviet 2. juledag 1936, gjennomgått flere restaureringer, den største ble ferdig 1978.

Vi gikk sørover Brumundvegen og stoppet opp ved ”Misjonssvea”, der den store flyttblokka, Misjonssteinen hadde stått før den ble sprengt i stykker og benyttet i grunnmuren på Hermansens butikk. Inntekter av slåttelandet rundt steinen skulle gå til misjonen. Dette var da den haugianske vekkelse gikk over hele landet og det ble holdt stevner rundt steinen.

 

Her står vi utenfor Brumundheimen før vi skal gå.

 

 

 Deretter passerte vi en vannkilde i vegkanten der det tidligere var et stort vanningskar for hester. Dette var tidligere også vannkilden til gården Torsæter. Her stod også et maskinhus som huset to treskeverk og alt tilhørende, som motorer, kabler og hakkmaskiner.

Vi stoppet opp ved grunnmurene etter plassen Myre, den ene av to husmannsplasser i Torsæter. Denne var bebodd fram til siste halvdel av 1900 tallet og ble da revet. Der den andre plassen hadde stått er det dyrket opp så ingen ting er synlig, men den stod nord for Tuvsbekken og tunet i Torsæter. Ingen av plassene er fradelt. En av de første vegforbindelsene oppover kretsen tok av dagens veg ved avkjøringa til Sørum nordre, gikk forbi Myre, videre gjennom tunet i Torsæter og på skrå opp i nåværende veg nær dagens barnehage.

Vi vandret videre over dyrket mark omtrent der veien hadde gått inn på tunet i Torsæter. Driftsbygning og redskapshus er fornyet, ellers står husa slik de har gjort, kanskje siden 1800-tallet. Våningshuset ble offer for flammenes rov to ganger. I Ole Andersens tid sist på 1800-tallet og i Ole Thoresens brukstid 29.3.1919. Bygningen ble satt opp igjen på samme sted begge gangene. Føderådsbygningen, som ble satt opp ca. 1860, og stabburet slapp unna flammene selv om de stod ganske nære og med spon på taket. Torsæter må være en av de få gårdene i Veldre der samme slekta har drevet sammenhengende siden 1600-tallet og fortsatt driver. Dette er nok årsaken til at tradisjoner som navn på åkerlapper er bevart i stort antall. Nåværende eiere har sammen med flere gårdbrukere i bygda gått sammen og satt opp et stort fellesfjøs for mjølkeproduksjon nord for tunet, nær Tuvsbekken.

Det var i føderådsbygningen på Torsæter at Hermansen begynte sin butikkvirksomhet som gikk så bra at han fant å ville bygge sin egen foretning der dagens Rognstadveg kommer ned på Brumundvegen.

Vi gikk videre bratt nedover mot Lyusletta, der det har vært dyrket gras i generasjoner. Tidligere ble høyet lagret i løa og kjørt opp med hest om vinteren, i dag blir det pakket i rundballer. Ikke langt herfra har det ligget en plass kalt Finsvetangen. Det har tidligere vært sett spor etter tufter, men senere vegbygging gjør det vanskelig å finne dem igjen. Lengre nord kom vi til Nordlykkja, der den store Nordlykkjegrana hadde stått. Dette var en forpaktningsplass der det bodde et eldre ektepar på begynnelsen av 1900-tallet. Disse var dagarbeidere, men hadde et geitfjøs med noen geiter. Bygningen her skal være tatt ned og satt opp igjen i Hestsveen 71 – 4 og utgjør i dag en del av den gamle hovedbygningen der.

Så krysset vi bekken og kom over på eiendommen Torseter lille eller nordre. Her fortalte Thorleif  Kvissellien om Torsæterbakken, en hoppbakke med høy stillas som var flittig brukt en lengre periode, men interessen for hopp avtok. Stillas, hopp og tribune forfalt og måtte til slutt rives av sikkerhetshensyn. Hoppbakken berørte begge Torsæter-gårdene.

Nå kom vi fram til Faråsvegen og fulgte den ned til Hengebrua. Her fortalte Odd Hemma om Torsæter Naturreservat. Reservatene har de strengeste fredningsbestemmelsene i Norge. Her er det geologien og de rike fossilfunnene som må tas vare på. Vi så litt på brua, som i dag har ett sammenhengende bruspenn, restaurert og kan tåle store belastninger. Dokumenter om vedlikehold av vegene i 1904 forteller at brua den gang hadde landkar av stein ved vestre bredd, midtkar av stein og fjellveggen på østre bredd. Den var da i sin helhet en trebru. Brua blir kalt ”Hengebrua”, men ingen kan huske at det noen gang har vært en hengebru her, allikevel må vi anta at dette har vært tilfelle.

Nå fortsatte vi nordover langs traktorveg over på eiendommen Haugli nedre. Vi steg litt opp i terrenget og kom inn på gammel slåtteeng, nå beite. Her var det åpent og solrikt så vi fant det fint å ta en spisepause. Thorleif Kvissellien tok for seg den gamle hoppbakken som vi kom til like etter. Her kunne vi se rester av hoppet og begynnelsen av overrennet på åkerkanten ovenfor. En del nostalgi ble utvekslet her hvor skoleskirennene ble arrangert med slalåm for jentene like sør for hoppbakken. Utrolig nok, her kunne en hoppe opptil 30 meter. Da vi kom opp på jordet nord for tunet i Haugli nedre fikk vi utsikt og Odd Hemma fortalte om Haugli nedre og øvre, hvorav Odd selv er eier av den øvre. Vi fortsatte et stykke nordover skogsbilvegen og kom til et sted der det tidligere var anlagt en flisbane for høvling av takflis. Vest for vegen var det et lite ”krater” i terrenget der en bekk forsvinner ned i berget. Et stykke nedenfor, langs en sti, kommer den fram i dagen igjen. Her har vannet løst opp kalklaget i fjellet og banet seg veg. Dette fenomenet forekommer flere steder, bl.a. på Gimseområdet i østre Brumund.

Vi gikk videre oppover i skogen tilhørende Haugli øvre, forbi et kjeleformet område med dyp myr, ei mulig hustomt og en bekk som renner nordover, mens elva renner sørover. Området hadde derfor fått navnet Bakvendt. Vi kom inn på eiendommen Bjørgerud, kom forbi vatningsdammen og inn på dyrket mark. Der var ikke den fine grasavlingen avbeitet så vi valgte å følge traktorspor gjennom tunet og opp på Brumundvegen. Bjørgerud var opprinnelig husmannsbruk under Molstad store, men ble selvstendig i Paul Henriksens brukstid. Han er kjent for å ha skåret ut den gamle altertavla i Veldre kirke. Han fikk ingen barn som vokste opp og garden kom under Torsæter 1816 – 1832. I denne perioden ble Elvenga frasolgt til Haugli nedre. I den gamle bygningen som nå er revet var det skolestue 1862 – 1891.

Etter at Kari og Leif Dobloug overtok eiendommen fra hennes foreldre, har det skjedd store forandringer. To nye våningshus har kommet opp, driftsbygningen er totalrenovert, nybygg er kommet til og det har blitt et velstelt tun.

Vi kom inn på Setervegen, som er en del av den eldste vegforbindelsen i dette område. Den fortsatte nordover langs grensa mellom det tidligere Bjørgerud og Tretsveen. Da disse eiendommene ble slått sammen til en eiendom, ble også jordene slått sammen og vegen forsvant. Den kan finnes igjen og følges stykkevis nordover gjennom Molstad, Holmen, Dalby og til avkjøringen mot Nysæter og Blindingsvolden. Vi gikk oppover/vestover og kunne se Bjørges avkjøring nordover mot setra Bjørgevolden, som lå rett opp for tunet på Molstad søndre. Straks etter kom vi til tidligere Hauglistuen. Opprinnelig en husmannsplass under Haugli med noe jord og skog. Jord og skog har senere kommet tilbake til gården. I denne lille stua har det bodd flere familier, den siste før restaureringen hadde 8 barn. I dag er det en større og velholdt bebyggelse og den lille stua som fremdeles står der er innebygd og kan ikke lenger sees.

Vi kom deretter til Haugli lille eller ”Lillehaugli” som det ofte blir sagt til daglig. Eiendommen ble fradelt Haugli øvre 1867 og her har vært jord – og husdyrbruk. Magne Nilsen var den siste brukeren. Han hadde traktorgraver og tok på seg oppdrag i allmenningen og hos private. Jorda ble først forpaktet bort til Rune Larsen i Molstad store, senere solgt til ham. De to eldre bygningene ble revet og erstattet av en ny enebolig. Etter at Magne mistet kona, solgte han boligen og flyttet ned til en omsorgsleilighet på senteret i Byflaten.

Straks etter kom vi til et vegknutepunkt, i eldre dokumenter kalt ”Jemlitajet”. Her tar vegen til Tranberg av fra setervegen og har tidligere fortsatt innover allmenningen om plassen Tranby, Tranbybakken, Finnstuen og kanskje til Opsalsetra og Blindingsvolden. En gammel veg mot østre Brumund tar av noen meter lengre sør. Denne går forbi Nordengen, en eiendom fradelt Jemli i 1861. Dagens eier Odd Kjell Nordengen, deltok på turen og kunne fortelle om gården. Han har fortsatt driften på tradisjonell måte med melkeproduksjon. I vegkanten nær avkjøringen kunne han påvise en bautaliknende stein med innhugget navnet Nordengen, kanskje en rodestein?

Vegen fortsetter østover ned mot Brumundvegen, har tidligere krysset denne og fortsatt rett ned mot Faråsvegen. I dag bøyer Faråsvegen av og kommer inn på Hovedvegen felles med barnehagen lenger sør. Det siste huset på høyre side før Brumundvegen ble fradelt Torseter lille og satt opp av brukerenke Marie Olsdatter fra Torseter lille. Hun hadde tatt i mot post mens hun bodde på gården, men nå startet hun Torseter poståpneri og bygningen ble benevnt som posthuset blant folk. På motsatt side av vegen fikk Veldre telefonforening fradelt tomt til telefonsentral.

Kristian og Klara Nordengen flyttet hit og Klara betjente telefonsentralen til den ble nedlagt.

Kristian var, som sin far, snekker, men ble rammet av poliomyelitt, ble ufør og arbeidsmulighetene ble færre. Da Marie avviklet poståpneriet, tok Kristian over denne virksomheten der han bodde samtidig som han drev et rammeverksted for bilder.

Vi avsluttet turen her, den tok lang tid, lengre enn forutsatt, men vi hadde fint vær.

 

Naturlos: Odd Hemma og Stein Sørum.

 

Fotograf: Nils Rønning

BESØKENDE

Vi har 48 gjester og ingen medlemmer på besøk.