Red.bilde Steinat Brekke
                                                                                                                        Foto: Steinar Krogstie
 
Historien til Veslelien var tema for fullsatt sal i Ringsaker bibliotek, Brumunddal, torsdag 17.4.2024. Steinar Brekke, sønn av tidligere bestyrer Erling Brekke på Veslelien, fortalte om livet på behandlingsinstitusjonen hvor han bodde med sin familie.
 
Helsehjemmet Veslelien ble etablert av diakonisse Bergine Hansen i 1931. Søster Bergine Andreasdatter Hansen var født i 1875 på småbruket Smedstuen ved Næra i Åsmarka, som nummer sju av 11 søsken. Hun dro som voksen dame til Oslo, ble utdannet diakonisse, og kunne jobbe med ulike former for omsorg innen meningshetspleie, helsevesen og fattighjelp. Hun så behovet for å ta seg av de som fikk sjukelig trang til alkohol.
 
Bergine Hansen klarte via dameforeninger og kontakter i Oslo å skaffe midler slik at hun fikk kjøpt gården Lillelien i Veldre i 1929. Etter hvert fikk hun bygd opp et «kurssted for folk som ligger under drikk», kalt Helsehjemmet Veslelien, som ble tatt i bruk i 1931. Hun var bestyrerinne her til sin død i 1947.
 
Familien Brekke flyttet til Veslelien i 1947. Diakon Erling Brekke (f. 1910) tok da over som bestyrer. Erling var gift med Herborg Brekke (f. 1918), og hadde barna Randi, Steinar og Solveig.
 
Steinar Brekke kan minnes og forteller om at det var dårlig økonomi på Veslelien de første årene familien hans bodde der. Veslelien var i praksis konkurs i 1947. I starten etter overtakelsen var det ingen mulighet for å ta ut lønn. Så det var en tøff start for familien Brekke.
 
Allikevel klarte faren Erling å drive helsehjemmet. Ikke minst takket være hardt arbeid, og at de hadde gård hvor de i hovedsak var selvforsynt med mat. De hadde blant annet kyr, hester, griser og høner. Det «eneste» de de ikke hadde var brød, som de kjøpte hos en baker i Gamlegata i Brumunddal.
 
Klientellet på Veslelien var voksne mannfolk, som hadde havnet utpå skråplanet med alkohol. De fleste hadde vært ute i arbeidslivet i flere år, både sjømenn, krigsseilere og andre. Mange hadde velstående slektninger, gjerne kunstneriske foreldre, som betalte det meste av oppholdet på Veslelien.
 
Steinar fortalte at han var cirka fire år da familien hans kom til Veslelien. De bodde da på et par rom i internatbygningen, der også beboerne var. Familien spiste mat og oppholdt seg sammen med de øvrige beboerne i fellesrommet på kveldstid. Steinar husker at det gikk mye i kortspill (det var ikke tillatt å spille poker), sjakk og annet. Det var også litt annen underholdning av og til.
 
Cirka 1953 flyttet familien Brekke til boligen på gården. Erling kjøpte også nabobruket Øyjordet i 1954, som ble tillagt Veslelien.
 
Beboerne deltok i arbeidet både på helsehjemmet og gården, og det var faste rutiner med måltider. Når de var ferdig med frokosten gikk alle til hver sin kant og utførte sine oppgaver. Steinar minnes at noen jobbet inne, noen i fjøset og andre ute på jordet eller med helt andre gjøremål. På vinteren når det var mye snø og vind, måtte mange bistå med snømåking, for å holde vegene farbare og åpne. De hadde et par hester i sitt eie, som var nyttige både i gårdsdrifta, og ellers. Hestene ble blant annet brukt til å hente beboere som kom med tog til Veldre stasjon. Ut på 1950-tallet ble det kjøpt inn traktor, noe som var et stort framsteg. Beboerne hadde ikke lov til å kjøre verken bil eller traktor, når de var på behandling på Veslelien.
 
I ferier som jul og påske fikk beboerne ofte besøk av slektninger, som gjerne var på besøk i noen dager. Da kunne det være mye liv og røre, og litt trangt om plassen, forteller Steinar. Det ble arrangert ski- og hopprenn, og andre aktiviteter.
 
Beboerne var også hjemme på permisjon av og til. Etter hvert kom de tilbake i drosje fra Brumunddal stasjon. Nesten uten unntak var de beruset da de ankom helsehjemmet. Og de hadde alltid med seg ei flaske brennevin i bagasjen.
 
Steinar husker flere episoder med beboerne. En gang oppholdt han seg i gangen da det var en beboer som kom tilbake fra permisjon. Mannen prøvde så godt han kunne å gå rett fram da han kom inn døra. Bestyreren Erling spurte om beboeren hadde med seg flaske. Svaret var alltid nei, og alltid feil. Og slik var det også denne gangen. Og da fikk beboeren beskjed om å gå på rommet og sove ut rusen, og komme ned igjen når han var edru.
 
Erling var bestyrer på Veslelien til 1977. Da overlot han og familien driften til Kirkens Bymisjon i Oslo, som også driver stedet i dag.
 
Veslelien er i dag en behandlingsinstitusjon innen spesialisthelsetjenesten, og har avtale med Helse Sør-Øst og Helse Nord og tilbyr behandling innenfor Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).